Venninnetrøbbel?

Jeg må bare klage litt, for dette irriterer meg.

Jeg har en venninne som jeg, jeg får si tidligere var beste venner med. Vi er en gruppe på 5 jenter, men det jeg var stort sett jeg og hun, la oss kalle henne Helle, som var nærmest. Hun bor et lite stykke unna sentrum, ca 10-15 min med bil. Hun har frem til tidligere i år hatt samboer, de har vært sammen siden 2003, men allerede i 2005 begynte hun å føle at hun ikke ville være sammen med han lenger.
Jeg støttet henne igjennom det, hørte på henne osv, men ingen ting skjedde.

Hun hadde også drømmejobben, men følte vel at dette ikke var hennes drøm allikevel, og ville prøve noe nytt. Jeg hørte igjen på henne, kom med råd og omtrent pushet henne til å søke den nye jobben som hun så gjerne ville ha. Kort sagt jeg var der for henne og støttet henne igjennom ting når hun hadde det vanskelig. Jeg hjalp henne også å flytte 3 ganger på dette tidspunktet.

Hun fikk selfølgelig den nye jobben (det hadde jeg fortalt henne at hun kom til å få), hun klarte endelig å gjøre det slutt med typen, og hva gjør hun? Hun driter i meg!

Hun som har bil, kan aldri ta turen inn til sentrum for å besøke meg (eller de 3 andre i gjengen for den saks skyld), toget eller buss er HELT uaktuelt, så vi må alltid komme ut til henne. Ingen av oss "sentrum"boere har bil, så vi er nødt til å ta kollektiv. Men for henne går det ikke. Men å dra på fylla med de andre "nye" vennene siden i Oslo, det kan hun! Jeg bor seriøst 1 min fra Karl Johan, så det er ikke vanskelig å komme seg hit heller.

Hvor var hun da det ble slutt med min eks? Hvor var hun da jeg flyttet 4 ganger på et år? Hvor var hun da jeg skulle i rettsaken jeg var i?  Hvor var hun da jeg flyttet til Italia?

Hun påstår at hun har prøvd å ringe meg, men jeg har alltid telefonen på (bortsett fra på flyet hjem fra Italia i tidspunktet 04.45 og 07.30 den ene dagen) Kan ikke tenke meg at hun har ringt da.. Hun sier alltid "kan ikke du ringe meg imorgen da?" Og når jeg sier " du vet når jeg er ferdig på jobb om dagen, jeg vet aldri om du er på jobb eller ikke, eller hvor du er i verden, så send meg en sms når du har en ledig stund, så kan jeg ringe jeg" Men gjør hun det? Nei.

Nå høres jeg sikkert ut som en sutreunge uten like, men de 4 andre i gjengen sier det samme. Det er alltid vi som må løpe etter henne, hun kommer oss liksom aldri i møte. Vi har prøvd å si det til henne flere ganger, men hun snur det døve øret til. Skylder på at hun har hatt det så vanskelig og så mye stress på jobben osv, og det har hun sikkert også, men hun er da faen ikke den eneste med en stressende jobb osv.

Hva skal vi gjøre?

4 kommentarer

Anne Marie

18.08.2008 kl.12:45

Jeg må si jeg kjenner meg igjen i dette, dessverre. Er slettes ikke noe gøy. Men dere har en fordel, dere er flere som kan snakke dere sammen. Jeg er ikke noe særlig til rådgiver, men dere kan vel egentlig ikke gjøre så mye annet enn å snakke med henne om det...? Si henne noen sannhetsord om hva det vil si å være en venninne. Vil hun fortsatt være i gjengen deres, får hun begynne å ta initiativ selv, for at dere rett og slett er lei.

Jeanette

18.08.2008 kl.12:53

Takk, ja vi har prøvd på det. Og nå har jeg (og fler) bare sluttet å bry oss rett og slett. Et vennskap går ikke bare en vei. Det er gi og ta hele veien. Hun får ta kontakt om og hvis hun gidder. Hun gjør vel det hvis hun innser ting og tang på veien. Man kan jo alltids håpe...

Anne Marie

18.08.2008 kl.12:58

Ja, det er ikke så mye annet man kan gjøre hvis det bare går en vei, som du sier. Dere får ha lykke til da, om det er riktig å si :)

Queta.

19.08.2008 kl.07:43

For å si det sånn, jeg er noe yngre enn deg,men jeg har vært gjennom det samme..I og med at jeg jobber i Forsvaret har jeg nå flytta og bytta jobb for 3 gang på snart 4 år.. Da jeg flytta til Nord-Norge så skulle alle komme å besøke og bla bla bla.. Så ikke en kjeft jeg utenom foreldrene mine.. I sommer blei jeg enda emre dolka i ryggen så da ga jeg en god F og lot resten seile sin egen skjø og lot dem bare få gjøre som de selv ønska,men når de ikke gidder å opprettholde ting og jeg må prøve hele veien, da gidder ikke jeg mere.. Så jeg er vel lite likt blant enkelte for jeg fortalte dem akkurat hva jeg mente, å nå vet jeg i hvertfall hvem venna mine er..

Skriv en ny kommentar

Jeanette

Jeanette

28, Oslo

Jeg er utdannet Gullsmed, og har videreutdannet meg som Edelstensfatter i Firenze, Italia. Jeg er veldig interessert i historie, spesielt middelalder & renessansen. Jeg spiller (mye) golf, og drømmer om å kjøpe et torp på Hedmarken, med solsvidde, laftede hus, med gress på taket, ha verksted i stabburet og bake mitt eget brød. <3

Facebook

Kategorier

Arkiv

hits